Mariann Josefsen i samisk kjole med fjell i bakgrunnen
©Vegard Stien

Snø, adrenalin & doudji

Mariann Meszaros Josefsen (29) elsker å sette utfor bratte fjellsider på snowboard, kjøre scootercross og danse hiphop. Og så er hun lidenskapelig opptatt av samisk håndverkstradisjon.

Tekst: Lone Helle. Foto: Vegard Stien

- En gang hoppet jeg i fallskjerm fra 15.000 fot. Det bare varte og varte og varte. Jeg var i fritt fall i over et minutt og rakk å tenke: «Herregud, hva skal jeg ha til middag i dag?». Da er det noe helt annet å kjøre cross. Å konkurrere og være den beste kjøreren! Å danse, ha forestillinger, delta i battles og sånt. Jeg får et skikkelig adrenalin-kick når jeg danser, gliser Mariann Meszaros Josefsen. 
Det er lett å tenke på Mariann som en råtøff adrenalinjunkie, for det er hun, men selv mener den sporty 29-åringen at hun er langt mer ydmyk enn det folk kanskje tror. 
- Jeg har alltid elsket følelsen av adrenalin, og særlig det kicket dansen og scooterkjøringen ga meg. Det er to helt forskjellige kick, så jeg klarer meg ikke uten noen av dem. Jeg har ikke klart å finne en enkelt aktivitet som gir meg det samme kicket. Dessverre kjører jeg ikke scootercross mer, på grunn av danseskader. Scootercross er en veldig hard og dyr sport, men jeg kjører scooter i skog og mark. Det er ikke like gøy, men fortsatt artig å kjøre og utfordre seg selv uten konkurranse delen.   

Sporty familie

29-åringen kommer opprinnelig fra Lakselv i Finnmark – en trespråklig kommune hvor det snakkes samisk, kvensk og norsk. Her vokste hun opp i en aktiv familie, som nest yngst i en søskenflokk på fire.  Den sporty livsstilen har hun arvet fra foreldrene. 
- Pappa var scooterforhandler, og mamma jobbet som leder på den lokale ungdomsklubben. Jeg danset masse på klubben, og så på de eldre ungdommene. Lidenskapen for scooter har jeg etter foreldrene mine. De var blant de første som fikk lisens til å kjøre scootercross i Norge, sier Mariann, som selv var 14 år da hun første gang satte tommelen på gassen.

Det var dårlig med hytteturer i min oppvekst. Siden begge brødrene mine også kjørte scootercross, tilbragte vi veldig mye tid sammen som familie.

- I helgene fylte vi bilen og kjørte fra konkurranse tilkonkurranse i Finnmark, Sverige og Finland. Jeg var den enste jenta i Finnmark som kjørte, så jeg har mange førsteplasser. Jeg er veldig glad for den tiden, sier Mariann og legger til:  
- Storebroren min er forbildet mitt! Han ble norgesmester i supercross-grenen i scootercross i 2009. 

Flyttet for dansen

Som 17-åring bestemte Mariann seg for å satse på hiphop. Hun pakket danseskoene i kofferten og vendte nesen mot den arktiske hovedstaden for å begynne på danselinjen på Kongsbakken videregående skole. 
- Jeg har en stor lidenskap for hiphop, og i Tromsø var det større dansemiljø. I Lakselv danset jeg mye alene. Ettersom min 13 år eldre søster bodde i byen, fikk jeg lov til å flytte så langt hjemmefra. 
I Tromsø startet Mariann også sin egen danseskole på ungdomskulturhuset Tvibit. Den ble raskt populær og fikk 100 elever. Mariann delte raust av kunnskapen sin, og underviste nesten alle klassene selv. 
- Det var dansing hele døgnet, og etter to år gikk jeg på en skikkelig smell. Det ble rett og slett for mye. Jeg var så lei av å danse og ble utbrent. Det endte med at jeg ga danseskolen videre til noen andre, flyttet hjem til Finnmark og begynte å kjøre scootercross igjen. Jeg hadde ikke lyst til å danse mer. 

Livet på pause

Mariann flyttet etter hvert til Trondheim for å studere, men rakk knapt å ta fatt på studiene før hun ble alvorlig syk. 
- Det ble bråstopp på livet! Jeg fikk en sykdom som heter anti nmda receptor encefalitt, som gjør at immunforsvaret går amok og angriper hjernen. Jeg havnet i søvnkoma i cirka en måned. Resultatet ble to år med sykemelding, og det gikk masse tid til å bygge meg selv opp igjen. Det var tungt å miste årene fra jeg var 23-25 år. Å stå på stedet hvil og bare vente. Samtidig er det en fin erfaring å ha med seg. Jeg tror jeg har blitt mer empatisk. Som sykemeldt måtte Mariann lære seg å roe ned. Hun brukte mye av tiden på å sy og lage frynsesjal til kofta. 
- Jeg er veldig glad i håndarbeid. Jeg husker at bestemor gjorde mye håndarbeid da jeg var liten. Vi hadde doudji som fag på skolen, men jeg er for det meste selvlært. Jeg fikk min første symaskin i 13-årsgave, forteller Mariann.

Deler raust

Finnmarksjenta smiler varmt når hun snakker om oppveksten og familien. Hun er stolt av sitt samiske opphav, og deler gjerne kunnskap om samisk historie, tradisjon og håndverk. 
- Jeg er oppkalt etter bestemor som het Marit Anna, men jeg fikk et litt mer norsk navn. Da jeg ble født i 1990 var det ikke så kult å være same. Jeg gikk i norsk barnehage, men hadde en samisktalende barnehagetante som het Sara. Vi snakket masse samisk sammen som gjorde at jeg lærte språket, men da jeg begynte på skolen ble jeg litt fornorsket og fikk ikke undervisning i samisk. I dag snakker jeg ikke så godt samisk lengre, forklarer Mariann. 
Hun forteller om hvordan fornorskingen, som de norske myndighetene drev mot samene, påvirket familien hennes og om skammen som fulgte med.  
- Mye av slekten vår ble forvist til Canada. Det er litt spesielt å tenke på. Pappa ble også veldig fornorsket, men var akkurat ikke gammel nok til å havne på internat. Jeg har hørt at mange ser på min familie som litt ekstra samisk fordi mamma kommer fra Ungarn. Mye av de samiske genene stammer fra Midt-Europa hvor Ungarn ligger. Det samiske og det ungarske språket kommer også fra samme språktre. 

Den samiske delen av oppveksten min har formet meg veldig.

- Pappa har gitt meg masse gjennom interessen for scooter, mat, tradisjoner som ikke nødvendigvis man ikke trenger språket til. Selv om språket er en stor del av en kultur, har han prøvd sitt beste med å lære oss tradisjonene han vokste opp med.

Elsker doudji

I dag er Mariann tilbake. I Tromsø, på Tvibit og som danselærer. Hun har utdannet seg til barne- og ungdomsarbeider og har mange andre prosjekter på gang. 
- Jeg liker kulturlivet her i Tromsø og den innstillingen til folk flest om at ingen ting er umulig. Spesielt på Tvibit hvor jeg jobber. Her er filosofien at man ikke må være redd for å drømme!
- Da jeg ble ansatt på Tvibit for 2 år siden var jeg ennå ikke helt frisk. Jeg slet med hukommelsen og brukte mye tid på å komme tilbake til det nivået jeg var på før. Heldigvis kan jeg forme jobben min i stor grad selv, og det er gode muligheter for å vokse. Jeg har alltid hatt mange prosjekter og ting på gang samtidig. Det går veldig bra nå og jeg har nok mer energi nå enn da jeg ble syk. Jeg føler at kanskje at jeg må ta litt igjen av det tapte.
Som en del av jobben underviser hun unge mennesker mellom 15 og 30 år i hiphop og holder kurs i samisk håndverkstradisjon. Interessen for kursene i doudji merker hun er stor. 
- Jeg har holdt kurs i å lage frynsesjal, tinnarmbånd og luhkka. Deltakerne på kursene er ungdom med samisk bakgrunn, i tillegg til studenter som vil lære mer om samisk kultur. Ofte utenlandske studenter. Mange vil gjerne ha litt kunnskap om samisk tradisjon, mens andre bare er nysgjerrige. Veldig interessant egentlig hvem som dukker opp. 

Populært i sosiale medier

Mariann forteller at interessen for den samiske kulturen har økt voldsomt de siste årene. Hun gir sosiale medier og turisme mye av æren for den økte populariteten rundt samisk kultur. På Marianns instagramkonto deler hun sine barske og myke interesser i skjønn forening, og hun merker godt at det samiske håndverket slår godt an.
- Det skjedde noe tilbake i 2008-2009. Da begynte populariteten å øke. Jeg var tidlig på bølgen som begynte å dele doudji på Instagram og bruke samiske hashtager. Hver gang jeg publiserer kofter, strømmer det inn med likes. Folk elsker det, og det er utrolig artig. Samtidig tenker jeg jo at folk må like scootertingene jeg deler også, ler Mariann. 
- Den samiske kulturen er veldig fargerik, og det tar seg godt ut på bilder. I tillegg er det mange turister som sier: «Wow, dette er så kult», og det påvirker positivt. Når andre liker noe, blir det fort en smitteeffekt. Det blir litt sånn: «Når andre liker det, hvorfor liker ikke vi det?» 

Elsker å sy kofter

Kan Mariann velge, syr hun aller helst kofter. 
- Jeg elsker å sy kofter. Jeg tok et kurs for fem år siden og har etter det sydd mange til meg selv, men jeg har sagt til hele familien at jeg vil sy kofter til dem gratis så lenge de kjøper stoffet selv. Det er veldig artig å holde tradisjonen i livet, at jeg lager noe som faktisk blir brukt. Jeg har laget en sommerkofte til tanteungen min med enhjørninger på. Hun fikk velge stoffet selv. 
Hun forteller at man kan ta seg noen friheter i materialvalg når man syr kofter, men at det er viktig få på plass detaljene og ta vare på tradisjonene. 
- Jeg er litt redd koftepolitiet, men det er bra at de er der slik at tradisjonene ikke viskes ut. 
Mariann har en plan om å lære seg å sy herrekofter også. 
- Jeg har spurt om pappa vil ha, men han sier at den tiden er forbi. Jeg vet at han er stolt av meg og han vil alltid ta bilde av meg når jeg har på kofte. Han er stolt, men det er litt sånn med både samiske og finnmarks-familier. Det er et hardt miljø og man skal ikke snakke så mye om følelser. 
- Jeg er litt spent på hva bestemor hadde syntes om at jeg går med kofte, hvis hun hadde levd i dag. Når man har blitt fornorsket så mye som hun ble, kan det være vanskelig å akseptere. Kanskje ville hun blitt sur, men jeg håper hun hadde blitt stolt. 

Hva drømmer du om å gjøre i fremtiden?
“Drive min egen bedrift med doudji!”

*Fornorsking er en betegnelse på den assimilasjonspolitikken som norske myndigheter drev mot samene og senere også kvenene fra ca. midt på 1800-tallet og frem til 1960-årene. Kilde: Store Norske Leksikon